Batyr takket raskt ja til å bli intervjuet av IBRA-magasinet, dette på tross av at han har fortalt historien mange ganger, og igjen må gå inn i intense og smertefulle minner. Men når jeg spør hvordan det er å dele dette enda en gang, forteller Batyr at han har opplevd hvordan Gud har helbredet og restituert ham. Han bodde tre år på Sunnmøre da han første gang kom til Norge i 2001 som kvoteflyktning gjennom FN. Disse tre årene var han ute av tjeneste og fikk bearbeidet traumer og smertefulle opplevelser. Det var mange netter med skremmende mareritt hvor han svettet og skrek og var tilbake i torturkammeret.
- Men Gud er trofast, Han forlater oss aldri. Særlig gjelder dette når vi har lidd for Jesus navn. Jeg søkte hjelp hos Jesus og jeg ble helbredet og rehabilitert. Jeg fikk gode venner i Norge. Jeg fikk på fjellet, jeg fisket, noe jeg elsker å gjøre og det var fantastisk å oppleve friheten i Norge. En slik frihet har jeg aldri noensinne opplevd før.
Batyr ler når han snakker om hvordan Gud førte ham til Sunnmøre av alle steder. Fra å være på flukt i ørken med 50 grader pluss, til å bli sittende ytterst mot havet med regn og vind hver dag, så tenker han at Gud har humor.
- Men det var et fint sted å være for å bli helbredet. Gud vet hva han gjør! Han tar aldri feil, og det takker jeg ham for.
Batyr forteller også historien sin om igjen, fordi han ser hvordan det berører de som lytter. Og det er viktig for ham å formidle hva som skjer mange steder i verden i dag, men også hvordan Gud er med.
Han presenterer seg som turkmener, og forteller at han vokste opp i det muslimske Turkmenistan, og bodde der til år 2000. Familien var muslimsk og han var en av fem søsken. Det var ingen kristne i hans familie eller i hans land, og det fantes ingen bibler oversatt til hans språk. Det fantes heller ingen bibler på russisk tilgjengelig. Da islam kom dit på 700-tallet ble alt annet utslettet. Under kommunismen var det et antikristelig regime i alle disse «stan-landene», og ingen hadde bibler.
Det pågikk vekkelse i mange tidligere Sovjetstater, men ikke i Turkmenistan der Batyr vokste opp, så Batyr hadde ingen kjennskap til det kristne budskapet. Det hadde heller ingen av de andre som bodde i hans land. Batyr tok imot Jesus gjennom en troende fra samme sted, som hadde blitt kristen i Moskva mens han studerte der. Denne mannen, «Amir», var sønn til en av farens venner, og på den måten ble Batyr satt i kontakt med ham.
Batyr ble invitert hjem til «Amir», sammen med flere andre kamerater. Her fikk han for første gang høre om Jesus, og «Amir» var en god historieforteller som hadde mye å dele. Han fortalte at Jesus elsket dem. Men Batyr og vennene hans lo bare av dette og av historiene hans, og Batyr lot som om han syntes det han hørte bare var latterlig. «Amir» gav seg ikke, og fortalte frimodig at Jesus hadde dødd for deres synder.
«Amir» hadde et nytestamente på russisk fra Gideon som han delte evangeliet fra, og Batyr hadde aldri sett en så liten bok før. Etter noen få besøk begynte vennens ord å berøre hans hjerte sterkt, og en kveld mens han lyttet til «Amir» kjente han at dette var sant. Dette var det han hadde lengtet etter i mange år. Han gikk derifra uten å si hva som skjedde inni ham, men han gråt hele veien hjem til foreldrenes hus. Samtidig hørte han en stemme som talte til ham om alt han hadde hørt den kvelden, og det var ikke vennens stemme han hørte.
Da han kom inn på rommet sitt bøyde han seg på kne og ropte til Gud. Han ble truffet av Den hellige Ånd, og han ropte «Isa», «Isa», som er det muslimske navnet for Jesus. Og han forteller hvordan han fysisk kjente at Jesus var til stede i rommet. Han forstod ikke hva dette var, men han forstod bare at han var en synder og han så Jesu hender som ville frelse ham. Han ble fylt av Guds kraft og fikk en enorm fred hvor han kjente seg elsket og akseptert. Omvendelsen ble et vendepunkt som førte til store forandringer for Batyr, og han begynte umiddelbart å dele med andre.
Når jeg spør hvordan familien reagerte på omvendelsen, svarer han dette:
- For familien var det vanskelig å skjønne hva som hadde skjedd, de mistenkte at jeg var påvirket av rusmidler. Men forandringen som hadde skjedd var så påtagelig, at de forstod snart at dette var reelt. Jeg begynte å spise sammen med foreldrene mine, noe jeg ikke hadde gjort på mange år, fordi det alltid førte til at jeg kranglet med dem.
Batyr blir rørt når han forteller om forandringen i livet hans. Han opplevde tidligere å være i et mørke. Han prøvde å få alt på rett kjøl, men fikk det ikke til. Øyeblikkene i ruspåvirket tilstand var de beste øyeblikkene.
- Alt ellers var tomhet. Sovjet hadde akkurat falt og var i krise. Det var krise både inni meg og utenfor meg. Jeg prøvde å nærme meg Gud gjennom islam, og jeg lærte meg arabisk for å kunne lese Koranen. Jeg lærte også mye utenat, men satt likevel igjen med mange ubesvarte spørsmål. Det førte meg ingen steder.
Men da han ble kristen ble det straks slutt på drikking og bruk av narkotika, og etter kort tid ble resten av familien også kristne. Batyr ble den syvende personen som ble en troende i hans land. Vennene gav ham først mye motstand og anklaget ham for å ha blitt «russisk», men en etter en kom de alle til tro. De så hva Jesus hadde gjort. Etter få år ble flere tusen kristne i Turkmenistan, alt dette på grunn av «Amir».
- Vi hadde ingen menighet der jeg bodde, vi hadde bare Guds ord. Sovjet hadde akkurat falt, og vi var i et område som var totalt unådd av evangeliet. Vi skjønte heller ikke at vi var blitt kristne, vi var bare forelsket i Jesus. Det var jo ingen misjonær eller predikant som hadde vært der fra andre steder, vi hadde bare møtt Jesus. Det at så mange ble kristne i Turkmenistan påvirket landet, og forfølgelse fulgte. Jo mer menigheten vokste, jo mer forfølgelse ble det. Vi ble anklaget for å forfekte en russisk religion som truet den islamske identiteten. Etter å ha vært underlagt Russland i mange år, var det ikke populært å komme med noe som kunne være russiskinspirert. I Turkmenistan var de svært opptatt av å etablere en tydelig muslimsk identitet.
Batyr og de andre troende måtte være forsiktige, og de drev husmenigheter mange steder i landet etter bare få år. Møtene var ofte i skjul, siden myndighetene i Turkmenistan var ute etter de kristne og ønsket å stoppe denne vekkelsen. I tiden som fulgte ble det første nytestamentet oversatt til turmensk, og i 1995 ble Jesusfilmen dubbet til samme språk, og filmen var med å snu hele situasjonen. Veldig mange ble berørt av denne filmen.
- Vekkelsen fortsatte å vokse gjennom venneevangelisering, akkurat som på Jesu tid. Det var en unik situasjon. Vi var unge, og vi gikk ikke i kompromiss med noe. Vi proklamerte at Jesus var den eneste veien, og dette var farlig for menigheten. Det var to grunner til at det ble forfølgelse. Det ene var at islam mistet sin kraft da evangeliet kom. Den andre grunnen var at det kristne ble sett på som en trussel mot den russiske identitet, og det å bli kristen var å svikte sin identitet. Vi ble sett på som fiender av alle rundt oss.
I år 2000, da Batyr var 22 år og nybakt pappa til en liten gutt, ble Batyr og noen av hans venner tatt til fange av sikkerhetspolititet og satt i fengsel hvor de ble utsatt for grusom tortur. Hver natt ble han slått av storvokste offiserer, som slo til de ikke orket med og måtte ta seg pauser. Han fikk påsatt gassmaske slik at han til slutt mistet bevisstheten. Overgrepene pågikk i dagevis, til alle døgnets tider. De nappet skjegg fra ansiktet hans til hele ansiktet blødde. De stakk ham oppover armene med nåler, og slagene mot kroppen kom overalt. De brukte også elektriske sjokk mot ham og satte ham i en elektrisk stol. Han fikk ikke mat eller drikke, og fikk ikke gå på toalettet. Til sammen gjorde dette at Batyr ble svært nedbrutt. Målet med dette var å få Batyr og de andre til å frasi seg troen på Jesus.
- De valgte seg ut kristne ledere, og folk som var synlige. Vi hadde 100 menighetsforsamlinger, og vi ble overvåket hele tiden. Mange opplever å miste jobbene sine, eller de mister plassene sine på universitetet. Noen ganger kutter de strøm og gass til de kristnes hjem. Og de mobbes og plages på mange måter. Når kristne dør nektes de å begraves, fordi de da gjør jorden uren. Kristne har ingen rettigheter.
Parallelt med det som skjedde i fengslet med Batyr og vennene hans, ble deres historie kjent og delt i mange land. Presset mot Turkmenistan fra internasjonalt hold gjorde at de ble satt fri etter et par uker. Etter at han ble satt fri ble han og vennene intervjuet av mange journalister fra internasjonale medier og historien hans spredte seg. Det gjorde deg vanskelig for ham og familien å holde til i Turkmenistan, så de måtte flykte. Da var både pass og andre papirer tatt i fra ham.
Han var 23 år da han tok med seg familien sin og rømte fra Turkmenistan gjennom ørkenen. Tre andre familier flyktet samtidig, og de klarte først å komme seg til Uzbekistan hvor de fikk hjelp av kristne venner. Siden dro de til Russland hvor de var i ett år. Det var en krevende situasjon å være i, og etter hvert fikk de status som kvoteflyktninger og ble sent til Norge i 2001. Der lærte han seg norsk og fikk norsk pass.
Han valgte etter hvert å ta familien med til Tyrkia, og har derfra betjent landet sitt siden 2015. I Tyrkia startet han menighet, og har vært en synlig kristen leder der. Det var tøffe år i Tyrkia, og han har vært hardt presset. I september i år ble han kastet ut av Tyrkia, og han mistet muligheten til å reise tilbake. Dette er grunnen til at han er i Norge igjen. Mens han deler dette, forteller han at han nå venter på at resten av familien også skal komme til Norge.
- Jeg vil fortsatt satse på å hjelpe menigheter i landene jeg har forlatt og arbeide med innfødte evangelister. Jeg vil bruke mer tid på arbeidet i IBRA, som jeg kjenner svært godt fra mange år tilbake, og jeg har laget daglige program for IBRA på Kanal Hayat i lang tid.
Når jeg spør hva han ønsker å si til de kristne i Norge, så har han svaret klart uten særlig betekningstid.
- Jeg er klar over at det jeg deler er sterkt for mange, men jeg ble radikalt frelst. Og jeg ønsker ikke å gå på kompromiss med Guds ord. Det er viktig å ikke slå folk i hodet med ordet, men samtidig vil jeg forkynne sannheten. Det er aldri slik at jeg søker ære for meg selv, jeg tenker først og fremst på hva Gud tenker om meg.
Batyr mener det er viktig av vi som kristne i Norge tenker over om vi virkelig har en tro, for om vi virkelig tror så vil det koste. Han sier at årsaken til at han er blitt utsatt for forfølgelse er at han forkynner og deler det han tror på, og ikke fordi han er kristen. Som en stille kristen ville jeg ikke blitt forfulgt på denne måten.
- Til dere norske kristne vil jeg si; Vær frimodig! Ikke tenk på hva andre tenker om deg, men tenk på hva Gud sier om deg.
For meg er Bibelen klinkende klar på dette, fortsetter Batyr og viser til Markus evangelium, kapittel 8 og vers 34-38. Spesielt viser han til vers 38 hvor det står «For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler». (Norsk Bibel AS)
- Ofte bortforklares «vanskelige» vers med at det er Paulus eller andre som har sagt det, så derfor gjelder det ikke. Men dette er Jesu egne ord, og de trenger ingen fortolkning. Dette verset tar jeg bokstavelig!