Miriam Kibanja Mabutwa fra Goma i DR Kongo.
Det er gripende å merke hvilken respekt, tillit og kjærlighet hun blir møtt med av folket hun har viet sitt liv til, Doroboene på folkemunne eller Ogiek-stammen i offisielle kilder.
Jeg og min mann møtte Miriam første gang i 1994 i Eldoret i Kenya. Hun gikk på Missionary College der i byen sammen med sin mann Kibanja. De drømte om å reise til Mosambik som misjonærer. Dette gudfryktige, kongolesiske ekteparet ble våre nære og gode venner. Da de skulle ut i praksis i forbindelse med misjonærutdannelsen, ble de plassert i et skogsområde i Nandifjellene. Der skulle de evangelisere og være misjonærer blant Doroboene som er regnet som en ”unådd folkegruppe.” Dette er et noe komplisert begrep som defineres forskjellig. Det betyr iallfall at det er svært få kristne i en slik folkegruppe, ikke mer enn ca 2%, de har ikke Bibelen oversatt til sitt språk, og de mangler kirkebygg.
Doroboene er et skogsfolk som i uminnelige tider har holdt til i tropeskogene i Kenya. De regnes som en urbefolkningsgruppe, kanskje den eldste i Kenya i følge noen kilder. Mens øvrige etniske grupper har fulgt med i kampen for utdannelse og moderne samfunnsgoder med alt hva det innebærer, så har Doroboene forblitt i skogene og levd sine liv slik de alltid har gjort, som jegere og samlere. Ofte er påkledningen av skinn, våpnene er pil og bue, og maten er røtter og vekster samt småvilt og honning fra ville bier. Slik fikk de leve sine liv i fred helt til det moderne kenyanske samfunnet fattet interesse for deres landemerker som ville egne seg til dyrking av te og således innbringe gode penger til store industrikompanier. Andre snakket høylytt om at Doroboene ødela skogene og dermed måtte ut derfra for å hindre avskoging med alt hva det medfører. Kort sagt, Doroboene ble etter hvert internflyktninger i eget land.
Til disse vanskeligstilte menneskene kom Miriam og Kibanja. De ble hos Doroboene, de forsto at det var her de hadde sitt misjonsfelt. De bosatte seg blant dem, besøkte dem langt inne i skogene, gikk mellom dem i deres primitive leire langs veikantene hvor de hadde satt opp ”telt” av plastposer og filler knyttet sammen med hyssing og tau. Det var en ubeskrivelig nød!
”Våre barn kan ikke lese og skrive,” sa de fortvilte foreldrene som var analfabeter i likhet med sine foreldre, besteforeldre og generasjonene før dem. ” Kan dere være så snille å hjelpe oss?” Miriam og Kibanja hadde intet valg. De bare måtte ta utfordringen, for dem gjaldt misjonsoppdraget hele mennesket, ånd, sjel og legeme.
På forunderlig vis fikk de etablert en skole. Med et minimum av økonomiske midler fikk de opp noen enkle klasserom og tilsatt lærere som var villige til å undervise på minimumslønn. Mennesker kom til tro, menighet ble dannet og en fin kirke bygd for midler fra en gammel svensk misjonær som hadde kjent Miriam og Kibanja siden de var helt små barn i Goma. Arbeidet var under full utvikling med Kibanja som visjonær og meget handlekraftig leder.
I mai 2005 skulle Kibanja kjøre deres fire barn tilbake til skolen etter aprilferien. Regnet pøste ned med en voldsom kraft. Kibanja parkerte på veikanten og sa de fikk vente med å kjøre videre til regnet gav seg. Plutselig braste en pickup full av passasjerer og last inn i våre venners lille bil som sto parkert. Kibanja og yngste gutten Paul døde momentant. De tre andre barna ble brakt såret til sykehus i Eldoret.
Miriam har aldri utbrodert hva hun følte eller tenkte, det er ikke naturlig for henne. Men enhver av oss kan jo bare så levende forestille oss smerten da det brutale budskapet nådde henne. Uansett, den lille kvinnen med det store hjertet og livslange kallet tenkte aldri den tanken som så mange andre tenkte, at hun burde ta med seg sine tre barn og reise tilbake til Goma i Kongo. I begravelsen reiste hun seg opp, sto ved siden av kirka hennes mann hadde bygd og proklamerte med den tyngde som bare prøvede mennesker har, at hun skulle bli hos Doroboene og fullføre den visjonen hun og Kibanja hadde fått.
Det har gått mer enn 15 år siden hun ble enke. Min mann og jeg har fulgt henne tett. Vi har fått med oss menigheter og venner og bygd et nettverk rundt henne. Det minste vi kan gjøre fra vårt velstandsnorge er å yte materiell støtte slik at de 350 elevene på skolen får undervisning, lærerne lønn og de sultne mat. Men kronene våre hadde vært til liten hjelp hadde det ikke vært for Miriam! Hun er selve drivkraften i hele arbeidet enten det gjelder virksomheten i de to menighetene hun har vært med å grunnlegge, besøk rundt til alle de fattige, åpent hjem for foreldreløse som ikke har noe sted å ta veien, ekstra mat til de eldste som krumbøyde og utslitte ikke makter å skaffe seg det daglige brød. Doroboene i Lessos har bare en utvei når nøden banker på døren – ”The missionary,” Miriam fra Kongo.
Mennesket lever ikke av brød alene, heller ikke Doroboene. Misjonær Miriam er fullt klar over det og holder husmøter der hvor det lar seg gjøre. Hun taler Guds ord, gir håp og trøst samtidig som hun utfordrer til helhjertet overgivelse til Jesus Kristus.
Det er ingen ting som heter ferie for ”The Missionary.” Men det er noe hun er totalt avhengig av – perioder med bønn og faste. Hun reiser inn til byen Eldoret og ”bønnefjellet” der så ofte forholdene tillater det. Der har hun en liten hytte hvor hun får være helt alene i bønn til sin Herre og Mester. Det er mange som har slike små hytter på bønnefjellet. Innimellom har alle bønnekjempene felles samling hvor de kan dele bønnefellesskap og bønneemner. Slik henter Misjonæren sin indre styrke og kraft. Hennes åndelige autoritet er ubestridelig. Alle lytter når hun taler med tyngde og overbevisning. Det er nok noen i de mektigste posisjonene i misjonshierarkiet som rister på hodet og mumler noe om ”bare en kvinne” som de helst så dro tilbake til Kongo. For Doroboene ville det bety en katastrofe, for dem er ”The Missionary” et Herrens nådige sendebud som kom til dem og ble hos dem gjennom kamp og kriser. Hun forkynner evangeliet om Jesus til frelse og håp, yter moderlig omsorg til de foreldreløse og stryker over trette, skrukkete, gamle kinn når hun kommer med mat til sultne mager. Hennes klippefaste tro på Jesus som hører og svarer på bønn, griper meg alltid. Hun er i sannhet Doroboenes egen Mor Theresa, ”The Missionary”. Må Gud rikt velsigne misjonær Miriam fra Kongo.
Artikkel fra IBRA Magasinet nr.4
Skrevet av: Liv Toril Rinding Skjeggestad
