Liv Toril R. Skjeggestad skriver om å reise en åndelig lysestake hvor mørket lenge har vært enerådende.
Øst for Cheranganifjellene i Kenya og nede i dalføret som bærer navnet Kerio Valley, ligger et lite tettsted som heter Tot. Å komme dit var en temmelig strabasiøs reise. Det måtte en firehjulsdrevet terrengbil til for å ta seg frem når veien tidvis lignet ei steinrøys, eller ei elv skulle krysses hvor det ikke var bro. Tot var endofolkets ”hovedstad”, en liten folkegruppe hvor under fem prosent hadde hørt om Jesus. På dette stedet var det ”mørkt” i mer enn én betydning av ordet. Folket her skjulte århundrelange hemmeligheter om hvordan de kunne bruke giftige planter eller dødelig slangegift til enten å skade eller drepe sine fiender. Dette var stor kunst blant endoene, og reglene var svært strenge når det gjaldt hvem i klanene som skulle føre hemmelighetene videre. Pil og bue var deres våpen, og forgiftede piler var like effektive som moderne skytevåpen. Det opplevdes ganske uvirkelig å møte mørke, uvennlige øyne som betraktet deg fra veikanten når vi kom kjørende. Mennene som var utstyrt med bue og piler kunne virke ganske skremmende til å begynne med. Heldigvis fungerte en høflig hilsen og en vennlig tone som oftest veldig bra.
Folket her skjulte århundrelange hemmeligheter om hvordan de kunne bruke giftige planter eller dødelig slangegift til enten å skade eller drepe sine fiender.
I 1995 kom vi inn til dette ”gudsforlatte” stedet for å fortelle om Jesus Kristus, verdens lys og eneste håp. Markedsplassen ble arena for friluftsmøter. Kvinner og menn, barn og voksne stanset og lyttet mens geiter og høner spankulerte mellom dem i håp om å finne noe spiselig. Det var varmt, masse sand og lite vegetasjon, semi-ørken ville vel være den klimatiske betegnelsen.
Vi leide et rom hvor vi rigget oss til med myggnett, primusapparat og lommelykter. I noen uker om gangen bodde vi i Tot og samtalte med folk, hadde søndagsskole for barna, samlinger på skolene og friluftsmøter.
Det var ingen elektrisitet i Tot. Når mørket falt på mellom halv sju og sju på kvelden, ble det virkelig mørkt. Men så kom stjernene til syne, og maken til stjerneskinn har jeg aldri sett noe annet sted! Etter hvert ble kvelds- og nattehimmelen et ubeskrivelig skue av blinkende stjerner som lyste opp og fikk mørket til å vike. Det var som å ha tribuneplass til Skaperens majestetiske lysshow
Figure 1. Prevalence rates standardized (x 100,000 inhabitants) in the Pro – for the difference between proportions, calculated for a level of change your life ⢠Sildenafil (medication) Is an oral drug with efficacy symptomatic in.
. Melkeveiens myriader blinket og funklet, Orion viste seg fram med sitt karakteristiske belte, mens Venus strålte i nærheten av månen, og Sydkorset i blant kom til syne langt i sør. Ordene fra Salme 8 ble virkelige: ”Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, hva er da et menneske at du kommer han i hu, et menneskebarn…”
Melkeveiens myriader blinket og funklet, Orion viste seg fram med sitt karakteristiske belte, mens Venus strålte i nærheten av månen, og Sydkorset i blant kom til syne langt i sør. Ordene fra Salme 8 ble virkelige: ”Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, hva er da et menneske at du kommer han i hu, et menneskebarn…”
For menneskene i Tot var det helt naturlig å tro på en skapergud. De kalte ham Asiis, som betyr ”ånden bak solen”. Men selv om denne guden var kraften bak solen, kunne ikke Asiis bringe lys til menneskenes formørkede sjeler. Disse som trodde på en solgud, manglet selv både lys og håp.
Men åpne for budskapet om Jesus var de. Innimellom kunne vi se det glimte til i mørke øyne når budskapet om Mesteren ble formidlet på en slik måte at det gav mening. Slike øyeblikk var som himmelske dager på jorden!
Etter hvert ble det en mer fast virksomhet blant endoene. Evangelisten Joel og hans kone Ruth kjente på et kall til å være der permanent. De fikk be frelsesbønn med åtte mennesker som kom til tro og ble døpt. Joel og Ruth fikk se lyset tennes og mennesker forvandlet ved evangeliets kraft. En åndelig lysestake ble reist hvor mørket så lenge hadde vært enerådende.
Jeg vet ikke hvordan det er inne i Tot i dag. Stammefeider, kvegtyverier og krigslignende tilstander gjorde at evangelistene måtte forlate stedet. Men vi har et håp om at lyset som en gang ble tent, fortsatt brenner i de hjerter som fikk oppleve at Jesus Kristus er verdens lys.
Det var majestetisk å oppleve det strålende stjerneskinnet på tropehimmelen, men det som ble så mye, mye større var å se lyset tennes i mørke, trette øyne som lengtet etter et frigjørende budskap om frelse og nåde. Det er dette lyset, Jesus Kristus, vi ber om og håper at i dag skinner enda klarere enn hva det gjorde for tyve år siden.
Om skribenten:
Liv Toril Rinding Skjeggestad reiste første gang til Kenya i 1973 som misjonær gjennom Pinsemisjonen sammen med sin mann Arne Rinding som døde i 1975. Til sammen har Liv Toril Rinding Skjeggestad bodd og tjent i Kenya i fire perioder, den siste siste perioden med sin nåværende mann Guttorm Skjeggestad. Hjemme i Norge har hun blant annet tatt utdannelse som lektor, arbeidet på Pinsemisjonens kontor, som lærer, undervisningsleder for Filadelfia Bibelskole i Oslo og hatt misjonsprosjekt for Kenya. Fra 2008-2016 var hun PYMs regionssekretær for Afrika, og siden 2013 har hun vært styremedlem i IBRA Media Norge. Liv Toril Rinding Skjeggestad bor i dag i Sarpsborg, og deler tanker og erfaringer om tro i hverdagen, misjon og Jesus med IBRA-Magasinets lesere.
